Hvordan det hele startet

Når kroppen sier stopp

<<Lukk øynene.. ta et dypt pust ned i magen.. slik at du kjenner at hele magen blir fylt opp..at brystet hever seg... og pust sakte ut>> Jeg begynte å gråte.. strigråte faktisk.. jeg klarte verken å snakke, sette meg opp eller summe meg. Tårene bare rant. Psykomotorisk fysioterapeut hjalp meg opp og ga meg et tørkepapir <<hva føler du nå?>> spurte hun....<<jeg er sliten>> sa jeg...<<sliten av livet>>

Dette var en gang i 2021..husker verken dag eller dato, eller når på året.  Skal jeg starte helt fra begynnelsen, hvor jeg allerede første året på videregående fikk min første opplevelse med kraftig isjas, at jeg røykte hasj på Elvatun og skulket mye?  Eller skal jeg starte høsten 2020 da alt ble snudd på hode? Da kroppen plutselig sa stopp.. og det pga av en virusinfeksjon. Når jeg tenker tilbake på livet, så er mye vært godt og bra, men mye har også vært ekstremt tøft.  Mye jeg aldri har tenkt over som traumer., men som psykomotorisk så fint kalte det etter mitt første møte med henne. Alle opplevelser gjennom livet..både gode og vonde, setter seg i kroppen som et minne..i nervesystemet. Nervesystemet hadde jeg jo hørt om, men aldri før hadde jeg hørt det blitt satt ord på slik som den dagen, og det var slik boblen sprakk.. den dagen på benken hos psykomotorisk. Tenk at pusten skal ha så mye å si? Jeg fikk beskjed at jeg ikke pustet godt nok. at når jeg trodde jeg var avslappet, så kunne hun kjenne at musklene fortsatt spente seg. At kjeven var spent, legger, lår. At pusten kun var overfladisk. Alt det kunne hun se på denne lille timen jeg var hos henne. Jeg gikk ut derfra og følte meg helt tom. Jeg skulle tilbake påfølgende uke. Men først hadde jeg fått beskjed om å gå turer, slippe magen og slippe pusen til. Være i naturen og gå steder hvor jeg kjente at jeg virkelig fikk puste. For meg er det ved sjøen. Jeg velger alltid å gå tur ved sjøen fremfor fjellet eller en tett skog. Selv om jeg liker det også, så gir deg meg ikke helt samme roen som når jeg går en tur ved kysten, en strand, svaberg. Lyden av bølger, sjøluften, lukten av strand og tang, lyden av fugler. Tjeld, måker, viper, gjess.. jeg er så heldig å bo ved en av Norges fineste plasser.. Herdla. en plass med mye historie, flotte turområder og jeg har sjø rundt meg over alt. Men selv om sjøen og turene her ute gir meg mye rom for å puste, så hender det at dørstokkmila er lang likevel. På de tyngste dagene, kommer jeg meg kun til sofaen. Og der blir jeg gjerne værende.

Men tilbake til høsten 2020. Det var jo strenge hygienetiltak, munnbind og håndsprit var fortsatt en del av hverdagen vår etter nedstenging på våren..Covid-19 herjet jo fortsatt, men det jeg fikk var ikke covid. Min samboer kalte det for et makrellvirus..fordi det forflyttet seg i hele kroppen.. fra topp to tå.. smerter som ilte ned fra kjeven og helt ut i tåspissen. Verkende hender og sensitiv hud. jeg kunne ikke bli tatt på eller strøket på fordi det kjentes ut som noen skrapte huden min. 23 oktober ble jeg sykemeldt.. og det skulle være starten på en lang prosess med mye frustrasjon, smerter, tårer, utmattelse, sorg. Jeg tror jeg har vært igjennom hele følelsesspekteret mitt og litt til de siste 4 årene.  Jeg hadde tatt kontakt med legen..vi måtte ha videosamtale pga covid. Og forklarte henne at jeg hadde slitt med hovne lymfer ved kjeven i lengre tid, som var smertefulle.. jeg verket i kjeven og opptil øret. tannkjøttet var rødt og hovent og det gjorde vondt å spise noe så mykt som lapskaus. Jeg fikk lov å komme inn på legekontoret for en sjekk og blodprøver. Da hun så meg, så hun straks at jeg ikke var frisk, men det var da å finne ut hva det var.. Jeg var i full jobb, men hadde følt meg mer og mer utslitt den siste tiden. Ikke noe overskudd, sovnet når jeg kom hjem og orket ingenting. Slik holdt jeg på en stund. Kom meg gjerne på treing eller en tur av og til..men ikke slik som før. Det ble tyngre og tyngre å kjøre hjem fra jobb, hvor jeg tidvis tok meg selv i å nesten sovne bak rattet fordi jeg var så trøtt. Dette var jo ikke normalt for meg. Hun sykemeldte meg først 2 uker. Alle slags blodprøver ble tatt, Jeg fikk påvist en pågående virusinfeksjon av den vanlige typen herpes simplex et eller annet. I blodprøvene fikk jeg også påvis antistoffer av Ebstein barr også.. Jeg kunne da ikke huske at jeg hadde hatt kyssesyken. I mai 2020 fikk jeg også en virusinfeksjon. Hovne lymfer, utslett og utmattelse. Legen sa den gang at man skulle jo nesten tro at jeg hadde fått en barnesykdom pga de symptomene jeg hadde. Men vi tok ingen blodprøver den gang. 2 uker var jeg nede for telling, før jeg var tilbake i jobb igjen, Når jeg tenker tilbake på det, så mistenker jo jeg selv at det gjerne var kyssesyken, men det blir forsovidt bare spekulasjoner.

Sommeren kom og det var ferie. Ila ferien gikk jeg å kjente på at jeg ikke følte jeg hadde den samme energien som jeg pleide å ha rundt ferietid, Vi hadde Norgesferie som de fleste andre i landet, og jeg la tidvis merke til at jeg var hoven i lymfene ved halsen og kjeven. Men ikke noe jeg tenkte så veldig mye over den gang. Ikke før det ble så ille da i oktober og da tok kontakt med legen. Etter noen uker med sykemelding var jeg tilbake på kontoret til legen.. formen var den samme, men symptomene var skiftende. Lyssky, utmattet, nervesmerter som kun kan beskrives som en tannpine i armene og ned i fingertuppene. alt var sensitivt. Jeg ble svett av å pusse tenner. Bare det å skulle lage seg mat ble slitsomt. Jeg hadde heldigvis en samboer som tok meg med ut litt på små turer når formen var noe bedre. Slik at jeg fikk frisk luft og kom meg ut i dagslys. Etter 4 uken med sykemelding sa legen; jeg tror du har fått det man kaller postviral tretthet. Jeg så på henne som et stort spørsmålstegn og spurte hva i alle dager det betydde. 

Jo det var når man fikk utmattelse etter en virus infeksjon, hvor symptombilde var noe sammensatt med da smerter, hodepine, dårlig søvn, utmattelse var jo da en av hovedfaktorene.. Hun sa det kunne ta tid før jeg ble frisk og at jeg måtte hvile og gi kroppen ro. Da sank jeg helt sammen og bare gråt. Jeg hadde endelig sikret meg fast jobb, på en arbeidsplass jeg hadde jobbet i over 3 år. Som jeg stortrivdes i. Det hadde vært en lang vei å komme dit også, en prosess som hadde krevd mye av meg i form av å snu livet på hode med omskolering, gått fra en jobb jeg hadde vært ansatt i 14 år, som alenemor den gang var det beintøft.

Så her sitter jeg da..og skriver blogg. Noe jeg aldri så for meg at jeg kom til å gjøre. Jeg har jo delt mye på Instagram. Men jeg kjenner at jeg har et behov for å skrive ut ting. Få ting ned på papiret og ut av systemet. Noe jeg ble anbefalt av psykomotorisk og psykolog. For å kunne se mer fremover og få en bedre balanse i livet og i kroppen.

Neste innlegg her vil jeg fortelle mer om livet før jeg ble syk..samtidig og hvordan jeg takler hverdagen nå, hvilke grep jeg har gjort. Hvem jeg har søkt hjelp hos og hvordan det har påvirket familielivet på godt og vondt.

Håper du vil følge meg videre ❤️

Silje