Fortsettelsen....

Ja da var det å skrive litt igjen...fortsettelsen på dette rare eventyret som har tatt mye tid og krefter. Men også mye godt og nye erfaringer som jeg ikke ville vært foruten. For på denne reisen som jeg nå er i, har jeg lært meg selv å kjenne på helt andre måter. Jeg har måtte bli kjent med meg selv og denne kroppen helt på nytt. For i et sykdomsforløp mister man gjerne ofte seg selv litt..noe sikkert mange kjenner seg igjen i, men også gjennom forskjellige faser i livet som ikke handler om sykdom gjerne. Jeg har måtte finne ut av hva som trigger smerter og utmattelse og det er lettere sagt enn gjort. Finne balansen mellom aktivitet og hvile..skyndte seg sakte...bla bla bla...for en veldig utålmodig sjel, så har det vært en prøvelse mildt sagt. Min tidligere avdelingsleder sa så greit til meg under et oppfølgingsmøte i forbindelse med at jeg var langtidssykemeldt, at hun hadde aldri sett noen som kunne løpe før de kunne gå. De ordene har blitt hos meg. For det er jo sant..men hode mitt var langt foran meg lenge...mye lenger enn kroppen klarte å henge med. For jeg skulle jo ikke være syk...derav tilttelen på denne bloggen og Instagram; Jeg beliter meg ikke!! Et bergensk uttrykk for å ikke gi seg, og stå på sitt. 

Og det er noe jeg ikke gjør..jeg gir meg ikke. Jeg har aldri gitt opp håpet om å bli frisk..om ikke 100% frisk, så i hvertfall friskere. Frisk nok til å kunne fortsette å jobbe, frisk nok til å klare hverdagen med familien min, frisk nok til å kunne trene og gå turer. Gjøre ting som er bra for meg og som gir påfyll. For er det noe endelig har lært meg det siste året er at jeg er blitt bedre til å lytte til hva kroppen og hjertet faktisk trenger. Tok meg bare fire år. I fjor rett før jul gikk kroppen på en kjempe smell. Jeg jobbet da 60% og hadde presset meg for lenge..ikke lyttet til signalene jeg kjente på allerede sommerferien..allerede da skulle jeg gått ned til 50% gjerne..kanskje til og med 40%. Men jeg hadde jo egentlig vært så bra så lenge. Kroppen fungerte jo så fint på våren. Jeg trente på det kjekkeste treningsenteret , fitnessboksing, yoga, bootcamp og spinning. Og jeg følte jeg var på en så god plass både psykisk og fysisk. Mindre smerter, mer overskudd. Jeg klarte jo og balansere hverdagen og jobb. Trodde jeg ihvertfall. Men signalene var der..og jeg overså dem fordi jeg ville fortsatt kjenne på alt det gode jeg fikk til.  Desember kom og smertene økte på, utmattelsen ble verre og brått sa det stopp. Jeg klarte ikke mer..så da endte jeg opp med å være vekke hele desember, og jeg var vekke helt til mars i år. I mellomtiden kom jeg inn på rehabilitering på Ravneberghaugen. 21 dager skulle jeg tilbringe der. Og gjett om jeg syntes det var skummelt. Men jeg så og frem til å få mer hjelp. Kanskje jeg lærte noe nyttig som jeg kunne ta med meg videre. Og det gjorde jeg. Det er en av de fineste og tyngste opplevelsene jeg har hatt. Jeg var så heldig og kom på den fineste gruppen med mennesker.  Vi fant tonen med en gang og fra dag 1 så kjente jeg på at dette blir nok bra. Og gjett om det ble! Det var så fint å kunne være med mennesker som hadde så stor forståelse for at man ikke hadde en god dag, eller at smertene tok overhånd, eller at man plutselig gråt uavbrutt fordi man endelig klarte å åpne skikkelig opp. Fordi man ikke følte seg alene...for innimellom kan man føle seg så ufattelig alene. For hvordan skal en som ikke er kronisk syk selv forstå? All har noe, alle har sine utfordringer og kamper de kjemper. Jeg har valgt hele tiden å være så åpen som mulig. For at folk skal kunne forstå..om ikke alt, så ihvertfall litt. Jeg har skrevet brev til min samboer når ting har vært så tøft at jeg ikke har orket å prate..for da kommer jo gråten og ordene forsvinner. Er vel derfor og at jeg har valgt å skrive her inne. For å lette på tankene..alle erfaringene jeg har gjort meg. Og med et håp at jeg kan nå ut til andre som gjerne går eller har gått igjennom lignende. Jeg vil fortelle mer om mitt oppholde på Ravneberghaugen og jeg vil ta det enda lenger tilbake også. For jeg vet det ligger mye der som jeg må få ned på papiret. Men det blir neste gang. ❤️😊

Ha en fin uke!

Silje