Ja da var det å skrive litt igjen...fortsettelsen på dette rare eventyret som har tatt mye tid og krefter. Men også mye godt og nye erfaringer som jeg ikke ville vært foruten. For på denne reisen som jeg nå er i, har jeg lært meg selv å kjenne på helt andre måter. Jeg har måtte bli kjent med meg...

<<Lukk øynene.. ta et dypt pust ned i magen.. slik at du kjenner at hele magen blir fylt opp..at brystet hever seg... og pust sakte ut>> Jeg begynte å gråte.. strigråte faktisk.. jeg klarte verken å snakke, sette meg opp eller summe meg. Tårene bare rant. Psykomotorisk fysioterapeut hjalp meg opp og ga meg et tørkepapir <<hva føler du nå?>>...